3 nyheter:

#1.

du legger deg, sover & våkner alene. det er dine lyder & dine lukter. det er din utilstrekkelighet. hver morgen. ingen skuldre til å bekrefte ditt tilhold i verden, sett bort i fra dine egne. ubrukelige nå, utover løft & ork.

du trekker deg tilbake for å på ny komme til bunns i utilstrekkeligheten, ber om at det finnes nok håp i deg til å holde veien opplyst mens du går. du tenker deg en skikkelse som bare sitter, på det røde teppet, uten kjærlighet, uten latter, uten lykke, fremtid, gud, nåde. en skikkelse som trekker seg tilbake med huden sin & bein etter meningsløst bein for å gjøre seg klar til å bygge igjen, men som vet at det kommer til å gå dag etter dag med lite flatterende kosthold, dag etter dag med introspektiv peking, før han tar hammeren fatt & bygger ei hylle som selvrespekten hans kan hvile på.

noe disse setningene, når du leser dem, bare er et så altfor godt eksempel på.

#2.

det røde teppet du trodde var tapt, men som bare stod i kjelleren & samlet støv & tåke, er igjen rullet ut, klar for en ny omgang rødvins-søl, spytt & slikk. når du rullet det ut, så du at noen hadde tegnet et lite dyr, et lemen, i det ene hjørnet av teppet. kanskje er det snakk om noe dyrelignende malings-søl, men du tenker uansett at det er en forbedring. du tenker også at det ville vært jævlig kjipt om dette lemenet, som pingvinen i fight club, skulle være ditt kraftdyr.

alle disse drømmene om ulv & bjørn til ingen nytte.

#3.

mat, trodde du lenge, skal ideelt sett inntas fra tallerken. sånn er det altså ikke.

hvis majoritetens lov gjelder, noe den i moderne tider ubestridt gjør, så skal mat inntas fra papp. dette er naturligvis en veldig praktisk løsning da tallerkenen på denne måten aldri blir til oppvask, kun til søppel, ned i sjakta, borte! du prøver ihvertfall, & må faktisk innrømme at det å spise pasta carbonara fra papp har sine klare fordeler. problemet med den seige blandingen av egg & parmesan, som tidligere var så vrien å skylle av tallerkenen, blir på denne måten helt eliminert. se så!