Som var det bare små ganger i et sonort stykke treverk

Mader Losh.



Min aller første jobb, jeg husker den som var det i går den dag. Jeg var ti år gammel, akkurat gammel nok ifølge den georgiske lovbok til å servere sterk drikke på dertil høvet sted. Stedet var, i nettopp dette tilfellet, en armensk restaurant.

Alle hatet vi Armenia. Armenia og Georgia er som vann og syre i kjemisettet på skolen; de bør holde seg langt unna hverandre. Men nei da, de to landene skal på død og liv grense opp mot hverandre. Håpløst prosjekt. Attpå til skulle en armener, gamle Konratz, legge sin restaurant midt i svarteste Tbilisi. Hvorfor? Jeg bare spør. Spørsmålet hjemsøker meg på netter der det ellers er bare svarttrosten som har mot til å kakke på vinduet mitt. Men det var februar i mitt tiende år, og tradisjonen tro måtte jeg derfor finne meg jobb akkurat da. Stillingen som spritkelner på den armenske restauranten til gamle Konratz var altså den eneste stillingen i Tbilisi som var ledig den dagen jeg skulle ut og søke tjeneste. Sånn kan det gå.

Stillingen var dårlig betalt og, unødvendig å si, gruelig ubekvem. Liten og kortvokst som jeg var, måtte jeg løpe inn i små vinkjellertunneler og finne fram godsakene fra der ingen andre kom til. Jeg var dvergen i mang en film av Werner Herzog. Jeg var musa i Musevisa. Jeg var kritisk langt ute på dypt vann, reine psyko analysen. Live musikk, det skulle redde meg, tenkte jeg. Det ble mitt første møte med armensk musikk. Jeg vil si, skulle ønske jeg kunne si, det også ble det siste. Måtte Sankt Klezmer ville meg så vel.

Musikerne delte skjebne med mumiene i sarkofagene. Mens de ikke var i bruk, ble de oppbevart i små kjølelagre i kjelleren. De frøs, stakkars. Rett før de skulle på scenen, fikk de seg et par minutter over flammene på vedkomfyren, bare for riktig å tines opp. Det skulle ikke være lett å være musiker i Georgia; særlig ikke her, i gråsonen mellom armensk og georgisk justisformidling. Verre skulle det bli, etter selvstendigheten som var like om hjørnet. Men det er en annen historie.

Georgisk musikk er vakrere enn sønnavinden. Armensk musikk er det verste messingmølet du kan tenke deg. Dag ut og dag inn måtte jeg høre på dette tøvet. Det var dråpen som en vakker dag skulle få vodkaen i begeret til å renne over, og la Mader Losh flomme utover det store kontinent som kalles Verden. Den dag i dag sildrer jeg ned i nye kumlokk.