The Buekorps Sound
Mader Losh.
Jeg var student i Bergen, det var i livets glade yngre dager. Den første drømmen jeg hadde i Bergen, var å starte mitt eget buekorps. Buekorpsmytologien hadde fascinert meg fra jeg var ung. Og nå, i 1988, i mitt sukkersøte sekstende år, var jeg parat til å starte på ny frisk.
Det første jeg lot meg inspirere av, var de luftige åttitallstrommene til Hall & Oates. Det var mektig, mektigere enn mektigst. Skarptromma varte faenmeg i ett sekund, ikke sant! Det var syke tider for skarptrommene, får en si. Får én si, som dem sa i Bergen.
The Buekorps Sound fant sin spede begynnelse på Møhlenpris Stadion den attende augusti. Jeg hadde allerede slått meg ned i byen i mai, blei skipa inn med en container fra Kaspihavet, og var i gang med å karre meg opp i det alt annet enn egalitære arbeidshierarkiet i The Bergen Docklands. Jeg var vant til slikt fra mitt hjertes Tbilisi, og tok lett på sakene og ble fort en å rekne med. Men med kvinnelist hadde jeg forført lederen ved Institutt for Anvendt Aritmetikk, og fått manipulert meg inn i UiBs systemer ved hjelp av rudimentær kunnskap om datidens hullemaskinteknologi. Det er merkelig å tenke på, egentlig, at man på denne tiden var så langt bak dagens befolkning iht. datakryptering og nettverkssikkerhet. Ved hjelp av pappmaché og en hullemaskin var jobben gjort på under fire dager. Et mirakel!
Så da bar det i vei med studier. Nye verdener åpner seg foran snurten av nesa di, ikke sant! Det er helt sykt å tenke på at jeg, en gategutt fra Tbilisi, Georgia, nå satt å leste ting som jeg ikke skjønte en kløyva dritt utav. Anvendt aritmetikk, hva faen anvender man dét til, da? Jeg ante ikke. Men etter hvert avdektes den skjønne aritmetikkens verden, og jeg så hva som hadde forført musene ved Clëopátra-elvens bredd. Og jeg forførte mine egne muser ved Mildemosens svaberg også, hvis du skjønner hva jeg mener... De aritmetiske grunnsetninger tindret som Salomos brune øyne under himmelsolens gang over havet og så ned bak trærne. Jeg var forelsket i Bergen, jeg var forelsket i Verden.
Og jeg var forelska i buekorpsene. Mine første seksuelle, hva skal man kalle det, [kremt] overtramp, fant sted her, blant buskas på Holbergsallmenningen. Hun var fjorten og ny i livet, jeg var sytten og våryr. Den følelsen kan ikke beskrives, ei heller besverges, den må leves.
***
Den offisielle starten på The Bue Korps Sound [TBKS], var klubben Naken på La Garage. Sytti stykker, stinn brakke på den tida, da rocken ennå var en nedvurdert kunstform blant det allment dannede menneskes ferdselskretser.
Klubben Naken åpna med live musikk, gjerne noe chill, noe nytt, noe folk bare ikke venta seg, ikke sant. Jan Eggum bynte her en lørdag i november [flytta fra onsdag til lørdag på fire uker, ikke sant! Hva girru meg?!]. Så var det de utenfra, da. Célio og Miki fra Club 7 i Tigerstaden. Morten Abel fra Sementen i Stavanger. Haakan Sandell fra Den Ensamma Vargen i Göteborg. Og – høydepunktet over alle mulige bergenshøydepunkter – Gilberto Gil fra Teatro Castro Alves i føkkings Bahía. Det makeløse skjedde der, foran øynene på oss. Det var ikke til å tro, ikke sant.
Det balla på seg, og etter to år åpna vi lydstudio på Verftet. Det var da det bikka over for oss alle. Men på en og en halv sommer, hadde vi bevist hva som lå i oss. Vi kunne leve på tingenes tilstand en stund etter den greia der, for å si det på den måten.
Mange av dagens fremste DJ’er og musikere, sverger sin legacía til The [in]Famous Buekorps Sound. ”Stampa mæ i mainnskiten, dænna hæstkuken e bra!” kan jeg huske han Rune Lindbæk sa til meg på et nachspiel i Tromssø her forleden, da jeg hadde med meg en av mine gamle schlangbangers i vinylkofferten. Og nå oppdager ungdom over hele Europa og over de Amerikanske Kontinenter, igjen, hvilken mektig kraft som ligger i The Bue Korps Sound. Enjoy the vibe, brother.
Mader Losh.
Jeg var student i Bergen, det var i livets glade yngre dager. Den første drømmen jeg hadde i Bergen, var å starte mitt eget buekorps. Buekorpsmytologien hadde fascinert meg fra jeg var ung. Og nå, i 1988, i mitt sukkersøte sekstende år, var jeg parat til å starte på ny frisk.
Det første jeg lot meg inspirere av, var de luftige åttitallstrommene til Hall & Oates. Det var mektig, mektigere enn mektigst. Skarptromma varte faenmeg i ett sekund, ikke sant! Det var syke tider for skarptrommene, får en si. Får én si, som dem sa i Bergen.
The Buekorps Sound fant sin spede begynnelse på Møhlenpris Stadion den attende augusti. Jeg hadde allerede slått meg ned i byen i mai, blei skipa inn med en container fra Kaspihavet, og var i gang med å karre meg opp i det alt annet enn egalitære arbeidshierarkiet i The Bergen Docklands. Jeg var vant til slikt fra mitt hjertes Tbilisi, og tok lett på sakene og ble fort en å rekne med. Men med kvinnelist hadde jeg forført lederen ved Institutt for Anvendt Aritmetikk, og fått manipulert meg inn i UiBs systemer ved hjelp av rudimentær kunnskap om datidens hullemaskinteknologi. Det er merkelig å tenke på, egentlig, at man på denne tiden var så langt bak dagens befolkning iht. datakryptering og nettverkssikkerhet. Ved hjelp av pappmaché og en hullemaskin var jobben gjort på under fire dager. Et mirakel!
Så da bar det i vei med studier. Nye verdener åpner seg foran snurten av nesa di, ikke sant! Det er helt sykt å tenke på at jeg, en gategutt fra Tbilisi, Georgia, nå satt å leste ting som jeg ikke skjønte en kløyva dritt utav. Anvendt aritmetikk, hva faen anvender man dét til, da? Jeg ante ikke. Men etter hvert avdektes den skjønne aritmetikkens verden, og jeg så hva som hadde forført musene ved Clëopátra-elvens bredd. Og jeg forførte mine egne muser ved Mildemosens svaberg også, hvis du skjønner hva jeg mener... De aritmetiske grunnsetninger tindret som Salomos brune øyne under himmelsolens gang over havet og så ned bak trærne. Jeg var forelsket i Bergen, jeg var forelsket i Verden.
Og jeg var forelska i buekorpsene. Mine første seksuelle, hva skal man kalle det, [kremt] overtramp, fant sted her, blant buskas på Holbergsallmenningen. Hun var fjorten og ny i livet, jeg var sytten og våryr. Den følelsen kan ikke beskrives, ei heller besverges, den må leves.
***
Den offisielle starten på The Bue Korps Sound [TBKS], var klubben Naken på La Garage. Sytti stykker, stinn brakke på den tida, da rocken ennå var en nedvurdert kunstform blant det allment dannede menneskes ferdselskretser.
Klubben Naken åpna med live musikk, gjerne noe chill, noe nytt, noe folk bare ikke venta seg, ikke sant. Jan Eggum bynte her en lørdag i november [flytta fra onsdag til lørdag på fire uker, ikke sant! Hva girru meg?!]. Så var det de utenfra, da. Célio og Miki fra Club 7 i Tigerstaden. Morten Abel fra Sementen i Stavanger. Haakan Sandell fra Den Ensamma Vargen i Göteborg. Og – høydepunktet over alle mulige bergenshøydepunkter – Gilberto Gil fra Teatro Castro Alves i føkkings Bahía. Det makeløse skjedde der, foran øynene på oss. Det var ikke til å tro, ikke sant.
Det balla på seg, og etter to år åpna vi lydstudio på Verftet. Det var da det bikka over for oss alle. Men på en og en halv sommer, hadde vi bevist hva som lå i oss. Vi kunne leve på tingenes tilstand en stund etter den greia der, for å si det på den måten.
Mange av dagens fremste DJ’er og musikere, sverger sin legacía til The [in]Famous Buekorps Sound. ”Stampa mæ i mainnskiten, dænna hæstkuken e bra!” kan jeg huske han Rune Lindbæk sa til meg på et nachspiel i Tromssø her forleden, da jeg hadde med meg en av mine gamle schlangbangers i vinylkofferten. Og nå oppdager ungdom over hele Europa og over de Amerikanske Kontinenter, igjen, hvilken mektig kraft som ligger i The Bue Korps Sound. Enjoy the vibe, brother.
posta av AdV rundt 12:06 a.m.
1 Kommentarer:
Super color scheme, I like it! Good job. Go on.
»
Legg inn en kommentar
<< Home