ok, så våkner du igjen, svett under den svære dundyna, klokka er rundt 4 på natta, & du føler at det er noen i rommet, slik du alltid føler det når du våkner klokka 4 om natta. svett. hjertet, bang. når du legger deg på sida flytter bare hjertebankinga seg til et sted bak øret, kanskje inni, & du prøver å tenke, flytte fokus til noe fint & uproblematisk, sette ting i sammenheng, men det er en gang sånn med ambolt & stigbøyle at de kan dra til helvete.

"i wanna dance with you in the darkest hour", dette er sangen du skriver, akkurat nå, synger den ut, litt som gram parsons sang de fleste låtene sine til emmylou harris uten noensinne å skrive dem ned, for du kommer aldri til å synge den igjen, den kommer & forsvinner her i natt.

drømmen du våknet fra hadde flere gjenkjennelige motiver, mye av det gamle grumset, 2.de verdenskrig, en hitler-skikkelse, leiligheten i stavanger, trusselen om at man en gang blir tatt igjen av noe som er større & eklere enn noe du i din verste underbevissthet kan forestille deg, & ikke minst din rolle, beskytteren. denne gang var det likevel så mye nytt, handlingen hadde forandret seg, & der trusselen tidligere manifesterte seg i det åpne, som et slag, begynte det nå med en intens hamring på døren. det begynte å brenne under beina på deg, & når du så deg rundt så lå det et barn i sofaen. det var ikke ditt, men du visste likevel at om du ikke øyeblikkelig tok dette barnet & la på sprang, så ville en demonisk mengele-skikkelse straks buse inn døren din for å utføre unevnelige eksperimenter på det. så du reagerer, så kjapt du kan, & hopper ut bakvinduet akkurat idet inngangsdøren slås inn med et brak. barnet er allerede flere år eldre & vokser seg tungt i hendene dine. & tiden har nesten stanset mens luger-kulene flerrer opp det lille du hadde av møbler.

på gaten springer du, remmer & tøy til helvete, men det holder ikke, det holder ikke. du blir tatt igjen av noen utrolig raske dødsskvadron-atleter, de skriker ikke etter deg, men hvisker bare, helt opptil øret ditt, "gi oss barnet, hves, gi oss barnet", & det føles som de kommer til å konsumere deg hvert sekund, de tapper deg for krefter bare ved å være nær deg & du føler for å gi opp.. men så ser du noen, i de ellers tomme & våte gatene, & det slår deg at denne noen kan være redningen, hvis du bare kunne nå fram, men det kan du ikke, han er for langt unna & du er for svak. så du kaster barnet, som slettes ikke er noe barn lenger, men en opptakskassett som flyr lett gjennom luften, du roper, du blir hørt, den fremmede reagerer, tar imot kassetten & løper gjennom gatene for aldri å bli tatt igjen. du synker sammen utslitt men lykkelig, & forsvinner i en atmosfære av ekkel fukt.

senere skal du bli forsøkt plukket opp som tøs av en klengete fyllik med schäferhund, men det er ikke viktig.

det viktige derimot, er at du husker det første du tenkte når du våknet & dynen klebet seg til deg som en svett lindress, det aller første, dette navnet; "kaspar hauser"..