"kina er ein blodig baby tatt med keisarsnitt" skriver jommen meg frode grytten, & du som bare for noen minutter siden hørte saul williams si at det var gud som var babyen, & at han hadde skitne bleier. hvor nære alle er, med sine utrykksformer, til enhver tid, bare man ønsker det nok, & søker det som en forståelse i den sorte knappen som presser på panna. det er rart at alt, satt sammen av alt annet, fra hele verden, kontinuerlig, for en enkelt person, på ett enkelt hotellrom i berlin, kan utgjøre en korresponderende beskrivelse av virkeligheten, eller nærmere; denne personens virkelighet.

*

du sniker deg sakte mot minibaren, med føttene forsiktig mot det tunge teppet, forbi din sovende ektefelle, henter en ny schulteiss & jager viljeløst videre mot dette inntrykket, av at også denne byen ligner noe, noe annet enn å være åstedet for muren & murens fall, noe personlig. & du tenker at om du hørte frode grytten beskrive berlin, så kunne han sagt noe som lot deg forstå henne, noe i retning av "berlin er eit foreldrelaust barn som har slutta å skrike på mor". men hvem vet. frode grytten kunne også synes oppgaven for liten, at innsnevringen fra å beskrive land til å beskrive byer, ville være for enkel. tja, hvem vet hvilken vei han blåser..

*

du beundrer schulteissflaskens noe klumpete, geistlige form, som en litt tjukk kirketjener som bøyer seg over for å telle kollekten, mens du glir rolig inn & ut av jay dee..fiona apple..robert wyatt..talib kweli.. & tenker innimellom ektefellens søvnige klukk på alle de forskjellige historiene, som fremdeles ligger formløse for deg, i en søvndrukken syntese & bare venter på oppløse seg, forsvinne, bli til nye historier et annet sted, & innser at også du har en historie, som kommer fra ditt språk, blir til igjen & igjen, som lar seg forme, alltid.

*

du tenker at om du hvisker den til henne nå, så ville den ikke forsvinne.