prosedyre:

du tar rennefart & springer inn i lønnetreet. det var akkurat like bra som du håpet. mer ro enn smerte. mer klarhet enn kaos. mer latter enn stillhet. du elsker ditt eget smil nå. du ligger pal, med noen vasne blader rundt deg, noen på deg, i håret, øret, & vet ikke lenger hva du forventet deg. etter sammenstøtet føles alt så bra at enhver foranledigende tanke synes å ha forduftet, eller snarere, gått i oppløsning i sammenstøtsøyeblikket. du lukker øyene, forsøker å ta dette innover deg på en måte. se hva som kommer. se hva som oppstår.

et blad lander på det ene kinnet ditt. du tenker ingenting.

så merker du det, idet en forrykende varme springer ut i uhyggelig blomst, fra det punktet i panna der pannebrask møtte trestamme; du er ikke alene.
du åpner øyene, & ser han, sting. sting som i gordon sumner, sting som i the police, sveve over deg. som en forløst munk innhyllet i en hvit stillhet. han kikker ned på deg med et monalisa-flir om munnen & hendene samlet i en eterisk muff & du tenker; ingenting. du tenker ingenting. sting, ingenting, hele police om du vil, du er klar & tenker ingenting.

sting synger; if i ever lose my faith in you.

du reiser deg & fiker til jævelen. du tenker ingenting, går hjemover.