jeg kommer snart & møter deg

det er ingenting jeg liker mer ved paris, texas enn bildene. hverken harry dean stanton eller nastasja kinski presterer å imponere i nevneverdig grad, men sammen med bildene(& ja, også musikken, musikken er bra) glir de likevel umerkelig inn i en høyst funksjonell helhet(hvorfor skrive et eneste ord om paris, texas, en film alle allerede anerkjenner som bra & har anerkjent som bra i over 20 år? er det fordi hver film du ser nå for tiden på sine finurlige måter fungerer som narrativer for livet ditt? som da du så stranger than fiction & innså at det var tvingende nødvendig for deg å lære deg en sang, akkurat én sang(& at den sangen skulle være how soon is now med the smiths eller august & september med the the, eller skulle det være en tredje sang om tid?)
, & som da du innså litt inni mannen uten minne at dialogen;

"jeg var på månen igår."

"åh? var det fint der?"

"fredelig."

"traff du noen du kjente?"

"nei, det var søndag.",

beskriver veldig godt hvordan to personer som er glad i hverandre, etter en middag bestående av potetsuppe & bønner, faller helt til ro i hverandres selskap & ikke intenderer noe av det de sier som isbrytere. eller må du tilbake til paris, texas spesielt fordi den, av alle, sa deg noe som du så sårt trengte å høre(hva var det?) ?). paris, texas. helhet. hvorfor?
har jeg gjort noen med barn?

er jeg med barn?

ønsker jeg å kjøpe land i ødemarken?

*baste setter på wings of desire i søken etter svar*