i'll see your blues & raise you a dickens

du går ut av døren & knytter jakken tett inntil brystet. det blåser kaldt & den første snøen er i ferd med å legge seg. du beveger deg nedover ullevålsveien. julelysene er fremdeles tent. stjerner & hjerter, nok et sted i universet som fylles med stjerner & hjerter. du krysser over vår frelsers gravlund. det er ennå så tidlig at de eneste andre som beveger seg rundt er diverse hundeeiere. henrik ibsen ligger stivt i jorda. ”gi meg solen, henrik”, tenker du kjapt før et isende vindkast river deg videre, ut porten mot fredensborghøyden & ned damstredet. du rister den verste kulda av fingrene, skjener bort fredensborgveien & ser at du befinner deg i maridalsveien. usikker på om det var her du ville, om dette var skrittet i riktig retning, så vet du at det uansett er best å komme seg videre, komme seg gjennom kulda før frosten setter seg. følge akerselva et stykke, kanskje se morgenlyset legge seg på vannflaten, i de nakne tretoppene. du beveger deg igjen, men hopper plutselig tilbake når en skinnende rød vespa kutter forbi deg i det du skal krysse gaten, & forsvinner opp mot alexander kiellands plass, ut av bildet, & ut av tankene. & du har allerede kjent lukta; av solvarm asfalt & tørre middelhavsplanter, nypressa kaffe under en solbleka parasoll, på en takterrasse i capri, sardinia, i napoli eller reggia. kanskje har du allerede kutta et fat med fersk frukt til en elskerinne, som kommer søvntung ut av soveværelset & går sakte mot deg, mens solen legger seg perfekt til hvile i foldene på hennes bløte nattkjole, utålmodig etter å hviske deg i øret at det er deg, det er kun deg & det vil alltid være deg.

du knytter jakken enda tettere til brystet & bestemmer deg for å fikse en tunfisk-sandwich til frokost. & når du spør, bør servitøren faenmeg svare at, ja, denne spesielle tunfisken er fiska i en 15-fots pram utenfor kysten av sardinia & ja, den er dratt opp av havet med bare nevene. hvis ikke slår du henne en plent ned med en planke, eller går et annet sted, alt etter hvor dramatisk du orker å være.

du er denne skyen som ikke beveger seg.

du går ned mot akerselva, glemmer alt om tunfisk, ser bare rimen på kvistene, frosne diademer over det skitne vannet. det knekker i fingrene, rister. du kunne satt deg her, men bevegelsen nekter deg, kulda nekter deg. du fortsetter heller nedover et stykke, nedetter elva, som ikke skinner i morgenlyset i det hele tatt, virker heller omsluttet av seg selv der den flyter skittent avgårde. du stopper på motsatt side av eika. du ser på elva som forsvinner, på elva som blir til, kontinuerlig i fortid & fremtid. du tenker på hvor dyp en elv kan være, & på hvor dyp en elv kan bli, skulle du vade uti. (…)