Musca dorscus mortuus est



Noe av det mest påfallende med Sørlandet, er den bedagelige dorskheten som hersker. Folk er dorske, dyr likeså. Vepser er dorske. De foretrekker å krabbe rundt framfor å ta vingene fatt. Fluer er dorske. Dorske, dorske, dorske.

Hva David Attenborough lærte meg:

Fluers tidsoppfatning er av en annen natur enn menneskets. Det som for oss fortoner seg som millisekunder, og altså burde være mer enn kjapt nok til å daske en flue ihjel, fortoner seg for flua som lange, lange sekunder, noe den bruker til elegant å fly seg ut av de fleste konfrontasjoner med menneskeapen.

Men på Sørlandet er det ikke slik. Det er fristende å postulere at husflua, Musca domestica, på Sørlandet har evolvert og nå konstituerer en egen, dorskere flueart, som vi for anledningen kan kalle Musca meridianum, den sørlige fluen. [Dette er sikkert dårlig latin, men det var god latin i min tid på middelskolen.] De har mista sine naturlige fluktinstinkter, kanskje fordi de interspeciale relasjoner er så avslappa og dorske her sør. Mennesket er ikke lenger en naturlig fiende for Musca meridianum. Bare om sommeren, når the occasional østlending er i byen, står dens habitat og vitalitet under umiddelbart trugsmål.

Den portretterte flua traska rundt på gulvet mitt en kveld. Av og til tok den seg en liten flytur, summende, støyende. Jeg ville sove, og villdyret i meg våkna. Jeg la sandalen min oppå den. Ga den en fair sjanse, en ti sekunders tid, til å stikke av, jeg er da ingen barbar heller. Den takka nei. Jeg trampet den i hjel. Som en hommage til denne tapre sørlandske flua knipsa jeg et snabbshot av den. Måtte den lenge leve i Paradisus muscus. Ditt minne lever videre her nede på jorda.