må.

snart legg isen seg på vatna.

interestingenting

to sitater, courtesy of sjahen av iran:

the most beautiful & wonderful aspect
of two persons communicating
is, & must always be, the
anticipation of love

baste rygger litt, ser bort på tegningen av året ”glad”, tar to-tre bilder, tankeløst, av diverse saker han har plassert rundt i kontoret. hva ville matt damon sagt? & så:

the only difference
between fiction & reality
is that in reality nobody
acts according to thought

rygglenet knekker, & mens baste i veldig sakte kino trekkes mot gulvet, ringer det på døren. i posisjonen fra gulvet rekker baste å tenke to ting: jeg er ikke klar &, hva ville matt damon gjort? baste driter i å forfølge denne siste.

janus schmanus

du våkner midt på natta, delvis under bordet, etter noen merkelige drømmer hvor du orkestrerte en stor bevegelse som imponerte alle tilstedeværende, men som du aldri fikk helt grep på selv, slik at du hadde følelsen av å besitte et stort talent, men aldri noen klarhet i hva dette talentet bestod i. du legger deg til med leselampen, forsøker noen sider, men innser at selv om du ikke blir trøtt, så er det umulig å lese. du klør & griner. du ligger fullstendig i ro, med venstrearmen på kinnet & klør & griner. det har gått så lenge mellom tåre & tåre at du ikke skjønner helt hva som fremprovoserer dem(tvinger du dem frem?), men når du legger deg på ryggen & lukker øynene så kommer det likevel til deg.

bak den korngule skjermen til leselampen svirrer to møll, i kamp mot sin egen beruselse.

det er to innspillinger på taperecorderen, et svar & et tilsvar. & når du ser den skingre sølvgrått i lyset av lampen, tenker du at den minner deg om en modig budbringer i en gresk tragedie. du tenker på å spille dem, men slår det fra deg. det er midt på natta & du burde få noen timers søvn før det gryr. du skrur av lampa & legger deg til, men det fungerer ikke. du griner ikke lenger, men klør i stedet overalt. taperecorderen ligger som en sirene i mørket. du slår det fra deg en stund, men til slutt kan du ikke konsentrere på noe annet. du leter frem play-knappen for å høre henne synge;

jeg kan ikke være hos deg lenger.

stemmen lyder fjern, men konsentrert, som den pratet av nervøs overbevisning. det er en mannsstemme, men det er umulig å tyde hvem sin. du må høre tilsvaret;

da kan heller ikke jeg være hos deg.

dette toneleiet har du liksom hørt før. oppgitthet & avtagende håp. det er en mannsstemme forkledd som en kvinnestemme. det er ingen god imitasjon.

du skrur på leselampen igjen i håp om å få lest deg trøtt denne gangen.

møllene synes å ha fløyet. (…)

i'll see your blues & raise you a dickens

du går ut av døren & knytter jakken tett inntil brystet. det blåser kaldt & den første snøen er i ferd med å legge seg. du beveger deg nedover ullevålsveien. julelysene er fremdeles tent. stjerner & hjerter, nok et sted i universet som fylles med stjerner & hjerter. du krysser over vår frelsers gravlund. det er ennå så tidlig at de eneste andre som beveger seg rundt er diverse hundeeiere. henrik ibsen ligger stivt i jorda. ”gi meg solen, henrik”, tenker du kjapt før et isende vindkast river deg videre, ut porten mot fredensborghøyden & ned damstredet. du rister den verste kulda av fingrene, skjener bort fredensborgveien & ser at du befinner deg i maridalsveien. usikker på om det var her du ville, om dette var skrittet i riktig retning, så vet du at det uansett er best å komme seg videre, komme seg gjennom kulda før frosten setter seg. følge akerselva et stykke, kanskje se morgenlyset legge seg på vannflaten, i de nakne tretoppene. du beveger deg igjen, men hopper plutselig tilbake når en skinnende rød vespa kutter forbi deg i det du skal krysse gaten, & forsvinner opp mot alexander kiellands plass, ut av bildet, & ut av tankene. & du har allerede kjent lukta; av solvarm asfalt & tørre middelhavsplanter, nypressa kaffe under en solbleka parasoll, på en takterrasse i capri, sardinia, i napoli eller reggia. kanskje har du allerede kutta et fat med fersk frukt til en elskerinne, som kommer søvntung ut av soveværelset & går sakte mot deg, mens solen legger seg perfekt til hvile i foldene på hennes bløte nattkjole, utålmodig etter å hviske deg i øret at det er deg, det er kun deg & det vil alltid være deg.

du knytter jakken enda tettere til brystet & bestemmer deg for å fikse en tunfisk-sandwich til frokost. & når du spør, bør servitøren faenmeg svare at, ja, denne spesielle tunfisken er fiska i en 15-fots pram utenfor kysten av sardinia & ja, den er dratt opp av havet med bare nevene. hvis ikke slår du henne en plent ned med en planke, eller går et annet sted, alt etter hvor dramatisk du orker å være.

du er denne skyen som ikke beveger seg.

du går ned mot akerselva, glemmer alt om tunfisk, ser bare rimen på kvistene, frosne diademer over det skitne vannet. det knekker i fingrene, rister. du kunne satt deg her, men bevegelsen nekter deg, kulda nekter deg. du fortsetter heller nedover et stykke, nedetter elva, som ikke skinner i morgenlyset i det hele tatt, virker heller omsluttet av seg selv der den flyter skittent avgårde. du stopper på motsatt side av eika. du ser på elva som forsvinner, på elva som blir til, kontinuerlig i fortid & fremtid. du tenker på hvor dyp en elv kan være, & på hvor dyp en elv kan bli, skulle du vade uti. (…)

shöötthemoonwhydontcha/

jegvet ikke tror

(duer tenkt)

jegvetskjer

igjen

urørlig

(bor i det kjedelige landet der du forsvinner

aldri kommer tilbake, blir for å tenke på meg

som i et annet kjedelig land forsvinner

tenker på deg)

jegvetskjer

du

b boy b gon!

her blir ordet

her blir ordet gitt opp

(her blir ordet forfulgt av lyrikere
gærne etter å vrenge, kvele)

her blir ordet bønn

her blir ordet besvergelse

(andre
sengevætere, slamvelta spastikere & fobiske gjenger)

her blir ordet orkestrert

(etterlatt)

putz

(skulle ønske baste ville slutte å tøffe seg & istedenfor skrevet flotte dikt om, ja , stilton-ost & slikt, eller andre ting fra kjøleskapet, ved siden av, naboenes julepynt i februar eller noens hår, askegrått eller ikke, bare noe annet, elskere, skrevet om tusen elskere! ørelappstoler eller koksovner, artium eller stakeluker, aftenposten både på & bortenfor døra, skohorn & philip glass(som alltid får deg til å tenke på små jenter som kysser som glassmaneter), andres lykke, egen lykke, enkel lykke, dobbel lykke eller ulykke, forulykke eller en sovesammentilgodmusikklykke, utroskapsløfte eller kunstrodeo! alt, bare ikke dette ene, til enhver tid, lille nostalgum fra 1988 som du aldri gir slipp på, bare ikke mer, ikke mer, bare ikke.. ufoer, til & med det, det latterligste av alt, en flygende tallerken, alt er tolerabelt, bortsett fra dette ene(ett?))

hmph.

exit baste

kortgodt,ravgaltz

samtale mellom baste & natt & dag;

N&D: men hva lever du av da?

B: uh? ikke hva jeg lever for?

N&D: faen da, jævla oppesenkuk, hva lever du for da?

B: et bilde, men hva er det vel til deg..

N&D: jævla patetiske oppesenkuk.

exit natt & dag

i et badekar hogd i stein

under treet


etter tretten uker med daglig regn
uten et ord

din hånd gjennom mitt gråe hår
du smiler når du sover
vannet skyller de åpne sår
for en stund

en radio synger om død og hav
som sirenene før den
ved foten av en massegrav
den blå kloden

aldri skal våre barn få fred
fra våre skapelsesmyter
vi skal holde dem våkne
med denne sangen
som vi sang der vi møttes i
en trebåt under stormen
før vi gikk klar av skjærene
og havnet her

jeg kommer snart & møter deg

det er ingenting jeg liker mer ved paris, texas enn bildene. hverken harry dean stanton eller nastasja kinski presterer å imponere i nevneverdig grad, men sammen med bildene(& ja, også musikken, musikken er bra) glir de likevel umerkelig inn i en høyst funksjonell helhet(hvorfor skrive et eneste ord om paris, texas, en film alle allerede anerkjenner som bra & har anerkjent som bra i over 20 år? er det fordi hver film du ser nå for tiden på sine finurlige måter fungerer som narrativer for livet ditt? som da du så stranger than fiction & innså at det var tvingende nødvendig for deg å lære deg en sang, akkurat én sang(& at den sangen skulle være how soon is now med the smiths eller august & september med the the, eller skulle det være en tredje sang om tid?)
, & som da du innså litt inni mannen uten minne at dialogen;

"jeg var på månen igår."

"åh? var det fint der?"

"fredelig."

"traff du noen du kjente?"

"nei, det var søndag.",

beskriver veldig godt hvordan to personer som er glad i hverandre, etter en middag bestående av potetsuppe & bønner, faller helt til ro i hverandres selskap & ikke intenderer noe av det de sier som isbrytere. eller må du tilbake til paris, texas spesielt fordi den, av alle, sa deg noe som du så sårt trengte å høre(hva var det?) ?). paris, texas. helhet. hvorfor?
har jeg gjort noen med barn?

er jeg med barn?

ønsker jeg å kjøpe land i ødemarken?

*baste setter på wings of desire i søken etter svar*