tsjernobyl, muren, ceausescu (& påfølgende mareritt hvor de står i kistene sine, hendene korslagt, i klesskapet til mine foreldre, før du våkner & hele huset lukter nellik) gorbatsjov, afghanistan, armenia. o-fag, tyggis & cola. gammel nok til å forstå den kalde krigen, men for ung til å være redd den. norge var aldri en potensiell slagmark, ikke i mine øyne. maggie thatcher var skumlere enn utslipp fra nikkel. ira var skumlere enn onkel SAM. men hva faen er det jeg sier? far min jobba i oljå, vi var udødelige.

mest av alt er 80-tallet sommeren 1988. bilferie til grandonkel asbjørn i steigen i nordland. tippekommunen nest etter verdal. jeg var 8 år & husker hendene hans så altfor godt. hvordan de holdt hodet mitt mens du snakket på uforståelig norsk & senere laget lapskaus.

disse hendene vekket meg om morgenen. ga meg en kjeledress, en blå felleskjøpet-caps & lærte meg å ta ut kyr på beite, sope møkk & etterpå sette på melkemaskinen. de lærte meg å ro, øse & fiske. de lærte meg å verdsette det fine papiret i bøker. alt en 8 år gammel gutt trenger å vite for å sette sammen et bilde av verden, hvor ikke hele opplevelsen av den sammenfaller med opplevelsen av selvet.

den samme høsten døde du.

to år senere, på julaften, traff jeg deg igjen. på sentralsykehuset i stavanger. jeg fikk en sprøyte i ryggen et sted & forsvant. drømte lenge. så på det sorte teppet & fant deg der. på et lite hvitt gjerde. jeg satte meg med deg. du holdt rundt meg & vi så på det sorte teppet sammen. lenge. var stille & bare kikket. helt til det åpnet seg & jeg skjønte at vi satt høyt oppe. jeg så ned, gjennom åpningen i teppet & så mor. sovende ved sengen, med et ukeblad åpent i fanget. jeg kikket opp på deg, & du smilte, du klappet meg på ryggen & smilte.

så falt jeg.

jeg så opp mot deg hele veien, du ble mindre & mindre, men jeg så smilet ditt, & hendene dine, som vinket til meg. hendene dine, som lærte meg så mye.

når jeg våknet så sov mor enda, det var mørkt i rommet. jeg vekket henne & fortalte alt. senere kom far, som gråt, for første gang, med et par nye joggesko til meg. hvite adidas med grønne striper. akkurat sånne jeg ønsket meg. resten av julegavene fikk jeg på nyttårsaften.

"kina er ein blodig baby tatt med keisarsnitt" skriver jommen meg frode grytten, & du som bare for noen minutter siden hørte saul williams si at det var gud som var babyen, & at han hadde skitne bleier. hvor nære alle er, med sine utrykksformer, til enhver tid, bare man ønsker det nok, & søker det som en forståelse i den sorte knappen som presser på panna. det er rart at alt, satt sammen av alt annet, fra hele verden, kontinuerlig, for en enkelt person, på ett enkelt hotellrom i berlin, kan utgjøre en korresponderende beskrivelse av virkeligheten, eller nærmere; denne personens virkelighet.

*

du sniker deg sakte mot minibaren, med føttene forsiktig mot det tunge teppet, forbi din sovende ektefelle, henter en ny schulteiss & jager viljeløst videre mot dette inntrykket, av at også denne byen ligner noe, noe annet enn å være åstedet for muren & murens fall, noe personlig. & du tenker at om du hørte frode grytten beskrive berlin, så kunne han sagt noe som lot deg forstå henne, noe i retning av "berlin er eit foreldrelaust barn som har slutta å skrike på mor". men hvem vet. frode grytten kunne også synes oppgaven for liten, at innsnevringen fra å beskrive land til å beskrive byer, ville være for enkel. tja, hvem vet hvilken vei han blåser..

*

du beundrer schulteissflaskens noe klumpete, geistlige form, som en litt tjukk kirketjener som bøyer seg over for å telle kollekten, mens du glir rolig inn & ut av jay dee..fiona apple..robert wyatt..talib kweli.. & tenker innimellom ektefellens søvnige klukk på alle de forskjellige historiene, som fremdeles ligger formløse for deg, i en søvndrukken syntese & bare venter på oppløse seg, forsvinne, bli til nye historier et annet sted, & innser at også du har en historie, som kommer fra ditt språk, blir til igjen & igjen, som lar seg forme, alltid.

*

du tenker at om du hvisker den til henne nå, så ville den ikke forsvinne.

Referat Fra Årets Prestefest



Nok en gang har Homansbyen Prestehus' legendariske årlige Prestefest gått av stabelen nok en gang! I år var det stor stemning som alltid, med prestesønner, prestedøtre, prestesympatisører og ikke-prestlige inntrengere som dog, i motsetning til under tidligere år, denne gangen holdt seg rake i ryggen og oppe på dansegulvet. Alt i alt kan vi nok snakke om at årets prestefest, holdt årlig siden 1662, nok vil gå over i historien som en av tidenes Topp Førti.
[Prestnytt, søndag 23. april, siste side]


Å være på prestefest er ikke forbeholdt hverdagsdietten, iallfall ikke for en fullblods agnosteist som meg selv. Når DJ-en spiller med selve Kristi Kors tronende over ens glorie, kan man ikke annet enn se sin egen barnetru i kvitauget.

Én liten detalj gjør en Prestefest særlig invitativ for de små psykososiale grå: På en moderne Prestefest er det kvinns, naturligvis. Kvinns og booze, morgendagens Prester er ikke som gårsdagens prester [kanskje ikke engang som dagens]. Og kvinnsa var snertent kledd som seg hør og bør på dancefloor'en. Mininskjørt, tilmed. Miniskjørt, javisst, men med olabukse under. Den lille forskjellen. Prestefester er ikke som Din Nestes Fest, afinal. Vel møtt neste år.

ingenting holder deg nå

du svever gjennom fiskelukta

& ser at den fantes vel ikke, egentlig

det ligger en machete i minibaren

& trikkene passerer jevnlig

bare litt lenger nede i gata, fulle av folk

fulle av gater..

*

du skjønner noe i deg selv

& ser, at selv om du vil det annerledes

så er det bare ditt.

du forsøker, men kan ikke gi det videre

det er din tilstedeværelse

nå beskriver du deg selv

du snakker & ler på denne måten

& kunne du gitt det videre

ville det forsvinne, & aldri

beskrive deg igjen..

Nei no!

nå får baste værsågod slutte å syte i fylla, kommer ingenting godt ut av denslags. våren er her, har vært her en stund, nå skal vi ut &, jepp, elske! gutter, jenter, allesammen, ut i skogen opp i trærne! om ikke lenge er det jokke & pompel & the pilts i alle byens parker. i mellomtiden er det emperor i påsken, hvis du klarer å ligge deg til en billett. og det klarer du jo, for metalfolk er våryre de med. ellers; viva livet! nå må baste dra hvis han skal rekke en skikkelig dyr øl på gardemoen før flyet går..

& husk; 6 kilometer vei = 3 kilo støv i lungene.

bruk beina i påsken. ikke kjør til påskefjellet. resirkuler en påskekylling & skulle du være på vinterbro, tilfeldigvis, så vær så grei, spør jesus, få svar, om hva som kom først; påskeharen eller kolibriegget..

Hva er det så med at man hver gang/når man bare er på en bitteliten pønkekonsert ender opp med et med et merkelig tilfelle av en person foran seg, som synes å være til kun for å, på en eller annen måte, grundig forstyrre din private lille opplevelse? av der. det som måtte foregå. som regel en fyr med asbergers syndrom som stirrer uvant ned i en halvliter øl, denne forbudte gleden som alskens vernepleiere oppigjennom årene har forsøkt å skjerme personen fra å oppdage. men som han nå, med dødsforakt, har stilt seg opp med, ca 25 centimeter fra ditt inderligste, & som sørger for fra første 1-2-3/oioi av å kjærtegne, akkurat, ditt hmhmhm med, med små skvulp av utiltenkt oppmerksomhet. hvilket forsvar har egentlig en sånn type når disse idiotiske drunkpunks med sine nagler som vokser innenfra(brrrr!) begynner denne latterlige & infame skulderdansen sin, som til enhver tid starter som "øøøåååhomohomoyeah!"?

enkelt svar; null.

hvilket betyr at enhver person som måtte befinne seg ca 25 centimeter fra dette tilfellet naturligvis vil bli vasket av en serie med sprut & skvalp fra denne personens ølglass idet disse nazipønkerne begynner å kurtisere hverandre, noe som gjør at denne 60 personer fordelt på 60 kvadratmeter stilen begynner å bli ganske svett.

& når noen attpåtil klarer å snike seg rundt under påskudd av å kreve 60 spenn i inngangspenger, så er det nesten som om klokkene, hvis de ikke har ringt allerede, kimer som selve evigheten stod på spill.. yea.

*

men det var ikke det jeg skulle si(bildet er forøvrig fra en veldig trivelig reverend horton heat konsert & bør på ingen måte affilieres med den deiligsinte tonen i dette innlegget), det jeg skulle si var; god påske & lenge leve utlandet!

Mer om sukat



Halvt Samurais ærede vennskapsblogg Krekseheimen har nylig børstet støv av den lille blå posen din kjære tante Lilleba har gjemt bort innerst i kjøkkenskapet. Jeg snakker selvsagt om posen med sukat.

Sukatens opphav er nok et ubeskrevet blad for de fleste. Jeg kan herved røpe hemmeligheten, og måtte den føre til en oppblomstring for denne vår lille grønne venn. Sukaten er tradisjonelt framstilt av sitronen, nærmere bestemt middelhavsvarianten citrus medica. Den kan imidlertid også framstilles av gresskar, den oransjefargede fruktgrønnsaken som kan sees midt på illustrasjonsbildet over. En gresskarbasert sukatoppskrift og en brief history of sukat [på dansk] burde kunne inspirere selv den mest sukatfiendtlige leser til å tenke seg om en gang til. Gjør tante Lilleba og Besta glad i dag, og inviter til hjembakte boller med sukat i påsken!