du er på vei, det er torsdag, ingen små setninger, ingen svære, bare et lite hull som må fylles med et umulig mål. det er det. når ingenting nytter hjelper det å tro at det finnes noe helt usannsynlig, noe helt vilt, som faktisk henger sammen, som er for deg. faktisk; det skulle vært mitt eneste råd til noen, fremtidige noen, hvilken som helst noen; sett deg umulige mål. det er alltid nok av folk som surrer rundt deg til enhver tid for å forklare en gaffel utifra maten de spiser, drit i dem, ikke la de finnes, jævla søtningsmiddelvampyrer overalt, fysj! gå videre, forestill deg sommeren, det hjelper nå, kyssa som du er hver dag av smeltevann fra alle gesimser, tenk på oslofjorden, 24 grader, brian eno på boks, engangsgriller i silhuett & alt skal fotograferes, alt, & du kan til og med bestille en kurér-radio på finn.no for å komplettere følelsen, det hjelper, det er bare det.

du prøver å pakke, for å reise til bergen, mens du lurer på om byen kommer til å gjenkjenne deg? det blir håpløst, naturligvis, det er ikke en stein igjen å løfte, men det er muligheten, muligheten for at det et sted på møhlenpris fremdeles finnes et hull i veggen som du fotograferte for fire år siden, du gir faen ikke opp, over & over an ocean away.. & robert wyatt synger videre; what kind of spider understands arachnophobia? ikke jeg. men hvilken katt forstår samtidig menneskets hang til kjærlighet?

*

beklager forresten denne utflytende & inkonsistente skrivemåten som jeg, Baste, representerer her på halvt samurai, men jeg får bare si det som Cylob; I lost my heart in syntax error..