Úrsula var vår lille pitbullterrier. Kauê og jeg fant henne på stranda, forkommen, frossen, full av lus, døende. Vi tok henne med hjem, vaska og avlusa henne. Etter den første dagen kom hun seg. Hun blei en leken og livlig liten hundevalp. Vi visste at hun en dag ville være mye eldre, mye vanskeligere å ha med å gjøre, vi hadde kanskje noen tanker om hva som da ville måtte skje med henne, noen ville måtte ta vare på henne, vi måtte gjøre det. Dagene gikk, vi gikk turer med Úrsula, mata henne, lekte med henne. En dag var hun vekk. En fyr som avla opp kamphunder hadde sett Úrsula leke i veien, en sunn og raserein gatebikkje fra stranda Campeche. Etter tre dager skjønte vi hva som hadde skjedd. Ingen av oss gråt. Hvor Úrsula er i dag, veit vel ingen av oss. Jeg håper hun har fått et godt hjem og er snill mot sine medmennesker.