Inventar, utdrag 1.

Nå dras min oppmerksomhet mot tingene mamma har plassert oppå tv-apparatet. Det første oppmerksomheten min dras mot, er tre andefigurer i tre. Tre ulike størrelser. De ser alle sammen ut til å skulle likne stokkender, selv om de er nokså forskjellige i farger. Det kan selvsagt hende det er mine egne ornitologikunnskaper som svikter. Men det slår meg som mest sannsynlig at alle de tre andefigurene er stiliserte stokkender --- Nei. Ved nærmere ettertanke er ikke dette sannsynlig i det hele tatt. De er trefigurer, og sannsynligheten for at disse, alle sammen, om noen, er fabrikkerte i Norge, er temmelig liten. Vi har ganske sikkert å gjøre med ender av eksotisk opprinnelse. Kinesiske ender. Overfladisk likner de stokkanden, men det er på overflaten. I dypet av sin essens er de kinesiske ender, med kinesisk forståelseshorisont av alt det en andeverden kan oppvise av motorisk-perseptuelle stimuli.

Vidar fortalte meg en gang om et tv-program han hadde sett, det må vel nesten nødvendigvis ha vært på NRK. En paradegate i en by i Kina. En nasjonaldag, festdag, offentlig flaggdag, whatever. En million hvite ender, marsjerende vraltende i takt. Og da mener jeg: i takt. Vraltende regelmessig fra side til side, ikke et eneste millimeteravvik fra millionens helt regelmessige marsjtakt.

Med ett unntak: nebbene.

Enhver av endene ytret en frase i ny og ned, men her så det ikke ut til å være noen innbyrdes synkroni til stede. Men det var liten tvil om hva som var greia her. De snakka sammen. Kommuniserte på sitt andske språk, drøfta det ene eller andre relevant for deres andeagenda. Det kinesiske kommunistparti, eller kanskje institusjoner med lengre historie enn som så, hadde på storslått manér samla i hop dette andefølget og instruert det i å marsjere i takt, selvsagt til stor forlystelse for de titalls millioner av kinesere [med sine titalls millioner av sykler på slep] som hadde samla seg langs med gata for å overvære andeparaden. Endene lot seg ikke affisere av denne massesuggesjonen, de drøfta sine dagligdagse problemstillinger som skulle det være en hvilken som helst dag.

Ender portretteres alltid med en kroppsform og en mine som vitner om en stoisk indre ro. Er det virkelig slik? Har endene virkelig en slik indre harmoni? Ting kan vel tyde på det. De har ikke mange naturlige fiender i sitt naturlige habitat. De fleste av dem lever vel i dag i en symbiose med menneskene, og dermed lever de i regelen godt. Selv om de ikke nødvendigvis har en framtredende posisjon i hakkeordenen [dominert som de gjerne er av gjess, griser og andre større dyr]. Kanskje føler de seg på sett og vis marginaliserte, outsiderske, bohemske; kanskje nettopp av denne grunn nærer kunstneren slik en fascinasjon for andeslekten.

Okei da, "kanskje nettopp av denne grunn nærer jeg slik en fascinasjon for andeslekten".