dypdykk i arkivet: februar 2005



sist helg var det karneval i brasil. jeg satt i oslo og frøys. det gjorde jeg ikke i fjor, nei. det var andre boller. til neste år er jeg der igjen, hvis allah vil.

på bildet ser dere As Famosas Burrinhas de Juá, en karnevalesk trupp i Nazaré da Mata i Pernambuco, en by på størrelse med, tja, Drammen, kanskje? Det var ikke mange tilreisende der, og vi blei da også tatt imot som fint folk. Vakkert. Brasil, jeg elsker deg for evig. Du gjorde meg til din egen, og jeg blir aldri den samme igjen, takk og pris.

it's all gone full cycle.

dette pleide jeg jo gjøre hver bidige dag. stå opp på formiddagen, gjerne rundt klokka ti, i pysjen, traske til datamaskinen, skrive en sang allerede påbegynt i senga, spille sangen på gitaren og skrive ned akkordprogresjonene, enkle og konsise med nok av rom for improvisasjon, enkle og konsise mens jeg fryser på de nakne føttene, og tenker at nei, dette er altfor tidlig om morgenen. Bare å legge seg til å sove igjen.

Men ja, det var det ja, jeg skulle bare poste dette bildet.

du er på vei, det er torsdag, ingen små setninger, ingen svære, bare et lite hull som må fylles med et umulig mål. det er det. når ingenting nytter hjelper det å tro at det finnes noe helt usannsynlig, noe helt vilt, som faktisk henger sammen, som er for deg. faktisk; det skulle vært mitt eneste råd til noen, fremtidige noen, hvilken som helst noen; sett deg umulige mål. det er alltid nok av folk som surrer rundt deg til enhver tid for å forklare en gaffel utifra maten de spiser, drit i dem, ikke la de finnes, jævla søtningsmiddelvampyrer overalt, fysj! gå videre, forestill deg sommeren, det hjelper nå, kyssa som du er hver dag av smeltevann fra alle gesimser, tenk på oslofjorden, 24 grader, brian eno på boks, engangsgriller i silhuett & alt skal fotograferes, alt, & du kan til og med bestille en kurér-radio på finn.no for å komplettere følelsen, det hjelper, det er bare det.

du prøver å pakke, for å reise til bergen, mens du lurer på om byen kommer til å gjenkjenne deg? det blir håpløst, naturligvis, det er ikke en stein igjen å løfte, men det er muligheten, muligheten for at det et sted på møhlenpris fremdeles finnes et hull i veggen som du fotograferte for fire år siden, du gir faen ikke opp, over & over an ocean away.. & robert wyatt synger videre; what kind of spider understands arachnophobia? ikke jeg. men hvilken katt forstår samtidig menneskets hang til kjærlighet?

*

beklager forresten denne utflytende & inkonsistente skrivemåten som jeg, Baste, representerer her på halvt samurai, men jeg får bare si det som Cylob; I lost my heart in syntax error..

Lesemerra - spalten for deg med eselører og øyne i nakken.

I dag bringer Halvt Samurai 2 U et helt spesielt stykke verdenslitteratur. Jeg lovte forfatteren å trykke et bilde av ham sammen med teksten, men ettersom han ønsker å være anonym for å beskytte sin familie og sitt jordslige gods og sikre sine barns bevegelsesfrihet i inn- og utland i all uoverskuelig framtid, tar jeg ingen sjanser, og trykker i stedet et bilde av en minigris som spiser matrester på Elverum.



En vinterfis i lengdegrads sønnavind
av Mader Losh, poste restante Elven Do-Nau

Søndag 19 februar. 2006

Kjære dagbok!
hvorfor sitter jeg her på jobb og lukter ille?
Dagbok: fordi du var full i går, kanskje?
Nei, det stemmer ikke, kjære dagbok., men det var kanskje fordi du
slapp en fis, boken min. En ekkel fis, du stygge bok!
Husj ! kom deg bort kjære dagbok. vil ikke se deg mer.
Nei, greit. Nå var jeg fysen. Kom tilbake kjære dagbok. Ikke gå.
Nå har vi hatt en fin tid sammen du og jeg. Ingen vits i å rote seg
inn i en ny konflikt. Husk at breddegrad pluss lengdegrad er lik
akkurat nå. Eller nåtid som kuppern ville ha sagt det.
Kjære dagbok, hvorfor gjorde gud det så godt å bæsje?
Hvorfor denne ubeskrivelige letthetsfølelsen i det trykket løsner.
Skal det være godt å bæsje? Er det normen? Finnes det andre ting som
er like gode?
Kjære dagbok gi meg svar!

Úrsula var vår lille pitbullterrier. Kauê og jeg fant henne på stranda, forkommen, frossen, full av lus, døende. Vi tok henne med hjem, vaska og avlusa henne. Etter den første dagen kom hun seg. Hun blei en leken og livlig liten hundevalp. Vi visste at hun en dag ville være mye eldre, mye vanskeligere å ha med å gjøre, vi hadde kanskje noen tanker om hva som da ville måtte skje med henne, noen ville måtte ta vare på henne, vi måtte gjøre det. Dagene gikk, vi gikk turer med Úrsula, mata henne, lekte med henne. En dag var hun vekk. En fyr som avla opp kamphunder hadde sett Úrsula leke i veien, en sunn og raserein gatebikkje fra stranda Campeche. Etter tre dager skjønte vi hva som hadde skjedd. Ingen av oss gråt. Hvor Úrsula er i dag, veit vel ingen av oss. Jeg håper hun har fått et godt hjem og er snill mot sine medmennesker.

Litt trivia;

ifølge bokmålsordboka har 'fitte' et knepent overtak på 'dessverre' i antall søk det siste året.

Mon tro hvor psykologien står i denne saken..

SYKJLKJUS 2

du kommer til syne

med ulykken

som et sjal over skulderen

du sier deg styrket i din overbevisning

om at noe

tross alt blir igjen

som mineraler

*

du kommer ikke lenger

vindene stilner

slik du har stilnet

det handler bare om deg

og du kommer ikke lenger

nå skal du bare ta imot

alle morgendagene

*

du kommer fra jordens underside

med historier

om det som skal vokse i slammet

etter oss

du forteller

om mer liv

mer død

SYKJLKJUS 1

du låner alle uttrykk

som en forræder

for ordene

som er uttrykksløse

du kommer over ørkensanden

uansett

fra en bortglemt dal i mørket

*

du kommer fra lyset

og etterlater et glimt

det er ikke mer å hente fra deg

vi venter

men det er ikke mer å hente

vi kommer inn til deg

i mellomtilstanden

*

du er i dette koret

som synger fra plastergropen

synger min død

synger mine døde øyne

du er også død, som jeg

kvalt med en pianostreng

i et mørkt skogholt

Andreas forteller meg, idet han spiller Sebastien Telliers “la Ritournelle” for meg på dataen: “Denne låta satte jeg på for Martin på t-banen i Berlin. Og han blei helt satt ut.”

Etter dette, kan jeg ikke høre Sebastien Telliers låt uten å bli tatt med på en reise.

Slik kommer arvesynden inn i verden.

Inventar, utdrag 1.

Nå dras min oppmerksomhet mot tingene mamma har plassert oppå tv-apparatet. Det første oppmerksomheten min dras mot, er tre andefigurer i tre. Tre ulike størrelser. De ser alle sammen ut til å skulle likne stokkender, selv om de er nokså forskjellige i farger. Det kan selvsagt hende det er mine egne ornitologikunnskaper som svikter. Men det slår meg som mest sannsynlig at alle de tre andefigurene er stiliserte stokkender --- Nei. Ved nærmere ettertanke er ikke dette sannsynlig i det hele tatt. De er trefigurer, og sannsynligheten for at disse, alle sammen, om noen, er fabrikkerte i Norge, er temmelig liten. Vi har ganske sikkert å gjøre med ender av eksotisk opprinnelse. Kinesiske ender. Overfladisk likner de stokkanden, men det er på overflaten. I dypet av sin essens er de kinesiske ender, med kinesisk forståelseshorisont av alt det en andeverden kan oppvise av motorisk-perseptuelle stimuli.

Vidar fortalte meg en gang om et tv-program han hadde sett, det må vel nesten nødvendigvis ha vært på NRK. En paradegate i en by i Kina. En nasjonaldag, festdag, offentlig flaggdag, whatever. En million hvite ender, marsjerende vraltende i takt. Og da mener jeg: i takt. Vraltende regelmessig fra side til side, ikke et eneste millimeteravvik fra millionens helt regelmessige marsjtakt.

Med ett unntak: nebbene.

Enhver av endene ytret en frase i ny og ned, men her så det ikke ut til å være noen innbyrdes synkroni til stede. Men det var liten tvil om hva som var greia her. De snakka sammen. Kommuniserte på sitt andske språk, drøfta det ene eller andre relevant for deres andeagenda. Det kinesiske kommunistparti, eller kanskje institusjoner med lengre historie enn som så, hadde på storslått manér samla i hop dette andefølget og instruert det i å marsjere i takt, selvsagt til stor forlystelse for de titalls millioner av kinesere [med sine titalls millioner av sykler på slep] som hadde samla seg langs med gata for å overvære andeparaden. Endene lot seg ikke affisere av denne massesuggesjonen, de drøfta sine dagligdagse problemstillinger som skulle det være en hvilken som helst dag.

Ender portretteres alltid med en kroppsform og en mine som vitner om en stoisk indre ro. Er det virkelig slik? Har endene virkelig en slik indre harmoni? Ting kan vel tyde på det. De har ikke mange naturlige fiender i sitt naturlige habitat. De fleste av dem lever vel i dag i en symbiose med menneskene, og dermed lever de i regelen godt. Selv om de ikke nødvendigvis har en framtredende posisjon i hakkeordenen [dominert som de gjerne er av gjess, griser og andre større dyr]. Kanskje føler de seg på sett og vis marginaliserte, outsiderske, bohemske; kanskje nettopp av denne grunn nærer kunstneren slik en fascinasjon for andeslekten.

Okei da, "kanskje nettopp av denne grunn nærer jeg slik en fascinasjon for andeslekten".

Jeg fant en veldig fin tekst av Endre Ruset på Jung.no her om dagen.

Vel verdt en lesning;

jeg skriver deg inn i et lysere register

lettere enn vekt, matinntak

seponering og kontaktevne

hver sommer skifter du

telefonnummer, adresse, navn

når pipelyden fra jekslene

har plaget deg i en uke

må du henge deg

fra tredje, fjerde, åttende etasje

i det som må være verdens

høyeste sykehus

det første du ser når du våkner

er svalene som hekker

i ventilasjonsrørene

Aller best

liker jeg dem

som er helt stille

når de sier

at de elsker.

Dette bildet bør ikke anses som et forsøk på å avbilde profeten Muhammed, Mikkjel Fønhus eller andre mytiske skikkelser. Det er en gorilla. En gorilla. En gorilla.

Kanskje vil ringeklokken min nå bli nedrent av furtne "Ringenes herre" fantaster som i ivrig samstemthet mener jeg har avbildet deres nye ledestjerne Peter Jackson's, som for øvrig ligner mer en kjønnsbehåra fullmåne, siste kreasjon for lerretet; "Kong : kjempeapen" på et nedsettende vis. & kanskje de blir ytterligere provosert når jeg forteller dem, sekunder før de rammes av ekkelt surklevann fullt av gamle orkidéblader, at han i grunnen er en sint liten møkka-ape.. hvem vet. Hvem bryr seg..

Ingen ville vel uansett blitt forundret.

*

& mens vi var i stemninga, & legger fram dårlig gjennomtenkte & slette innspill på veven, her er dagens anagram;

Øystein Djupedal

-Pleti Jødesunday

-Jødetida Pulenys
(takk for lånet bjarne)

Hvem kan vel dy seg?

Det er fredag, og de små sannhetene presser seg på som fordums alkoholenheter ved tinninglokket. Da jeg nå har joina denne bloggen som samurai nummer to, trer jeg inn nederst på hakkeordenen, og anser i flukten eneste Sanne Vei mot Nirvana som et billig plagiat av min mentor. Slik begynner all sann menneskelig kunst. Hvordan andre dyrearter har det, veit de bare selv.

1. Veien er målet.

2. Corner er IKKE det samme som mål. Dette må man ha klart for seg i sin omgang med både fotball og det virkelige liv.

3. Det er faktisk over ti millioner sykler i Beijing, og det er et faktum. Det sier en hel del om det kinesiske folk, men kanskje ikke så mye om ditt forhold til dine medmennesker.

4. Mye tyder på at Elvis er død. Dette må vi nok bare lære oss å leve med.

5. Jeg har stor sans for bergenseren som kjøper denne hos oss hver dag. Sjelden har jeg sett mer autentisk fjetrelse som den dagen vi var utsolgt.

6. Sukhum er hovedstaden i Abkhazia. Den abkhaziske republikk er ikke anerkjent av noen stat.

7. Eplesteinen er et av fruktens mest næringsrike deler, og det å spise hele kjernen gir økt helsemessig uttelling. Hvis man da først skal spise epler, for de er stappfulle av sukker og dermed ikke det sunneste i verden.

8. Det sitter nok ingen inne i Baste og pusser sko. Men jeg kjenner feelinga, broder.

Dette har tatt meg tjuefem minutter. Det får holde for i dag. Takk for oppmerksomheten og på gjenblogg.

Det er onsdag.

På tide å samle på de små setningene.

1. Stavanger er en by for trekkoppfugler.

2. Fantasi er ingen ønskelig egenskap hos formel1 førere.

3. Voltaire har fremdeles et ubrukt rom i Potsdam.

4. Penger er som sex. Viktig for dem som ikke har det.(Takk for lånet Charles)

5. Det føles hele tiden som om det sitter noen inne i meg. Noen som bedriver meningsløse aktiviteter til enhver tid. Pusser sko etc..

Flere setninger behøves.

Men det får holde for nå.

I korte trekk; jeg drikker & hører på Jay-Z. Vær så snill & drep meg.