yourropeendless

hva er det for et sted du nå har funnet? vet du hvordan du har kommet hit, & kan du redegjøre for hvert trinn som bragte deg hit? har du kommet hit for å slutte, avslutte eller begynne på noe? viktigst av alt(tror du) har du vært her før(kan du merke forskjell)? du kan skritte opp metrene du har tilbakelagt, peke i retningen du kom fra, men du kan ikke sikkert si at det er noe, som forteller deg hvor du er. du er ikke endelig her, bare veldig nærme. så nær at du faktisk kan se målet forflytte seg, ”i am so very happy/ please hit me/ i am so very very happy/ please hurt me/” du & målet går i oppløsning om hverandre. du er målet, men det hjelper så lite. katastrofene inntreffer ikke i nåtid. døden inntreffer ikke i livet, heller ikke i døden. døden inntreffer ikke, men er et virus som forfølger deg i uendelighet. RIRDEGSOMENMARE,RIRDEGSOMENMARE(men finnes ikke yeah!)!

liten elegi for tøyenbadet, hans rudi, grønlandshagen & frank znort

det er ikke forandringen i seg selv

men den bekymringen at det

tilsynelatende alltid er det

som er av det genuint gode

som må vike plass for det som er

av det genuint forvorpne

man kan rive stedet

men ikke hjertet som har tatt bolig der

man kan stanse hjertet

men ikke musikken som som varmer det

det er ikke tidens melkehvite tann som bekymrer oss

men utidens gufne flåkjeft

det er ikke tidens rene ånd vi ikke forstår

men den beksvarte sjelen vi uvillig stiller klokka etter

det er ikke vissheten

heller nervøsiteten dere framviser

det er ikke speilet i seg selv som brister

men vrengebildet dere så klart holder fram

vi har dere nå

& dere vet det

*

"nedbrutt av min sjels uvirksomhet har jeg drevet en kile

inn i din verden & falt på begge sider av den.

led meg inn i nåden med takten av en bitter sang,

& adskill meg ikke fra mine tårer.."

kvinne, gi meg ditt ja på innpust.

prosedyre:

du tar rennefart & springer inn i lønnetreet. det var akkurat like bra som du håpet. mer ro enn smerte. mer klarhet enn kaos. mer latter enn stillhet. du elsker ditt eget smil nå. du ligger pal, med noen vasne blader rundt deg, noen på deg, i håret, øret, & vet ikke lenger hva du forventet deg. etter sammenstøtet føles alt så bra at enhver foranledigende tanke synes å ha forduftet, eller snarere, gått i oppløsning i sammenstøtsøyeblikket. du lukker øyene, forsøker å ta dette innover deg på en måte. se hva som kommer. se hva som oppstår.

et blad lander på det ene kinnet ditt. du tenker ingenting.

så merker du det, idet en forrykende varme springer ut i uhyggelig blomst, fra det punktet i panna der pannebrask møtte trestamme; du er ikke alene.
du åpner øyene, & ser han, sting. sting som i gordon sumner, sting som i the police, sveve over deg. som en forløst munk innhyllet i en hvit stillhet. han kikker ned på deg med et monalisa-flir om munnen & hendene samlet i en eterisk muff & du tenker; ingenting. du tenker ingenting. sting, ingenting, hele police om du vil, du er klar & tenker ingenting.

sting synger; if i ever lose my faith in you.

du reiser deg & fiker til jævelen. du tenker ingenting, går hjemover.