Als die Kastanien in Münchner Allee blömen...



Derrick . Derrick . Derrick
_Klein_ . _Klein_ . _Klein_

du liker egentlig ikke grilling, men jeg husker likevel at du ivrig ryddet store deler av indre oslofjord for å engangsgrille en blåskjellmiddag. du lå som en dupp der ute, halvt roterende i strømningene, i en slags flytende balanse, & så under, når det nappa i svære blåskjell. jeg så på deg lenge, som en øvelse, & tenkte, blant mange andre ting, nå som alle avisene likevel var lest, på hvor mange firkløvere du hadde funnet i ditt liv.

hvis det gikk an å regne slik, så var kanskje fønvinden én, sigarettene, solbrillene & alle de andre gode tingene to, & du, som duppa i fjorden mens føttene dine ble herda av rue blåskjell, tre.

hvis dette rekker, så har ihvertfall jeg funnet tre.

3 nyheter:

#1.

du legger deg, sover & våkner alene. det er dine lyder & dine lukter. det er din utilstrekkelighet. hver morgen. ingen skuldre til å bekrefte ditt tilhold i verden, sett bort i fra dine egne. ubrukelige nå, utover løft & ork.

du trekker deg tilbake for å på ny komme til bunns i utilstrekkeligheten, ber om at det finnes nok håp i deg til å holde veien opplyst mens du går. du tenker deg en skikkelse som bare sitter, på det røde teppet, uten kjærlighet, uten latter, uten lykke, fremtid, gud, nåde. en skikkelse som trekker seg tilbake med huden sin & bein etter meningsløst bein for å gjøre seg klar til å bygge igjen, men som vet at det kommer til å gå dag etter dag med lite flatterende kosthold, dag etter dag med introspektiv peking, før han tar hammeren fatt & bygger ei hylle som selvrespekten hans kan hvile på.

noe disse setningene, når du leser dem, bare er et så altfor godt eksempel på.

#2.

det røde teppet du trodde var tapt, men som bare stod i kjelleren & samlet støv & tåke, er igjen rullet ut, klar for en ny omgang rødvins-søl, spytt & slikk. når du rullet det ut, så du at noen hadde tegnet et lite dyr, et lemen, i det ene hjørnet av teppet. kanskje er det snakk om noe dyrelignende malings-søl, men du tenker uansett at det er en forbedring. du tenker også at det ville vært jævlig kjipt om dette lemenet, som pingvinen i fight club, skulle være ditt kraftdyr.

alle disse drømmene om ulv & bjørn til ingen nytte.

#3.

mat, trodde du lenge, skal ideelt sett inntas fra tallerken. sånn er det altså ikke.

hvis majoritetens lov gjelder, noe den i moderne tider ubestridt gjør, så skal mat inntas fra papp. dette er naturligvis en veldig praktisk løsning da tallerkenen på denne måten aldri blir til oppvask, kun til søppel, ned i sjakta, borte! du prøver ihvertfall, & må faktisk innrømme at det å spise pasta carbonara fra papp har sine klare fordeler. problemet med den seige blandingen av egg & parmesan, som tidligere var så vrien å skylle av tallerkenen, blir på denne måten helt eliminert. se så!

Som var det bare små ganger i et sonort stykke treverk

Mader Losh.



Min aller første jobb, jeg husker den som var det i går den dag. Jeg var ti år gammel, akkurat gammel nok ifølge den georgiske lovbok til å servere sterk drikke på dertil høvet sted. Stedet var, i nettopp dette tilfellet, en armensk restaurant.

Alle hatet vi Armenia. Armenia og Georgia er som vann og syre i kjemisettet på skolen; de bør holde seg langt unna hverandre. Men nei da, de to landene skal på død og liv grense opp mot hverandre. Håpløst prosjekt. Attpå til skulle en armener, gamle Konratz, legge sin restaurant midt i svarteste Tbilisi. Hvorfor? Jeg bare spør. Spørsmålet hjemsøker meg på netter der det ellers er bare svarttrosten som har mot til å kakke på vinduet mitt. Men det var februar i mitt tiende år, og tradisjonen tro måtte jeg derfor finne meg jobb akkurat da. Stillingen som spritkelner på den armenske restauranten til gamle Konratz var altså den eneste stillingen i Tbilisi som var ledig den dagen jeg skulle ut og søke tjeneste. Sånn kan det gå.

Stillingen var dårlig betalt og, unødvendig å si, gruelig ubekvem. Liten og kortvokst som jeg var, måtte jeg løpe inn i små vinkjellertunneler og finne fram godsakene fra der ingen andre kom til. Jeg var dvergen i mang en film av Werner Herzog. Jeg var musa i Musevisa. Jeg var kritisk langt ute på dypt vann, reine psyko analysen. Live musikk, det skulle redde meg, tenkte jeg. Det ble mitt første møte med armensk musikk. Jeg vil si, skulle ønske jeg kunne si, det også ble det siste. Måtte Sankt Klezmer ville meg så vel.

Musikerne delte skjebne med mumiene i sarkofagene. Mens de ikke var i bruk, ble de oppbevart i små kjølelagre i kjelleren. De frøs, stakkars. Rett før de skulle på scenen, fikk de seg et par minutter over flammene på vedkomfyren, bare for riktig å tines opp. Det skulle ikke være lett å være musiker i Georgia; særlig ikke her, i gråsonen mellom armensk og georgisk justisformidling. Verre skulle det bli, etter selvstendigheten som var like om hjørnet. Men det er en annen historie.

Georgisk musikk er vakrere enn sønnavinden. Armensk musikk er det verste messingmølet du kan tenke deg. Dag ut og dag inn måtte jeg høre på dette tøvet. Det var dråpen som en vakker dag skulle få vodkaen i begeret til å renne over, og la Mader Losh flomme utover det store kontinent som kalles Verden. Den dag i dag sildrer jeg ned i nye kumlokk.